Forum - Forum-tråd: Religion: Bibelfortællingen i 10 afsnit

Religion: Bibelfortællingen i 10 afsnit

  • ★★★★★0

    Jeg vurderede om jeg skulle skrive dette i religion-tråden, men så ville jeg ikke kapre dem, så jeg besluttede at lave en helt ny tråd. Det er egentlig et Facebook-projekt, men jeg tænkte at et par herinde ville finde det lidt interessant. Det er på norsk - siden jeg bor og arbejder som præst i Norge. Tanken er selvfølgelig at I også kan svare og kommentere og så videre. Det er ikke ment som en monolog.

    SKAPELSEN - BIBELFORTELLINGEN 1 av 10

    Dette er det første av 10 innlegg, hvor jeg vil oppsummere Bibelfortellingen. Det er ulike måter å gjøre dette på, og jeg kommer helt sikkert til å gå lidt fort forbi noe, som noen vil mene er livsviktig og jeg helt klart burde ha tatt med. Det understreker for meg bare at 10 innlegg egentlig ikke er nok, men det er en god begynnelse.

    Og Begynnelsen er en naturlig plass å starte. Det første kapitlet i hele Bibelen er kontroversielt og omdiskutert. I den vestlige verden har kristne kjempe for at kapitlet skal ha en særlig plass på pensum i skolene. Likevel er det kanskje et av de kapitler i Bibelen, som vi har vært flinkest til å misforstå?

    For hvis vi leser Skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1, og det viktigste vi tar med fra fortellingen er, at Darwin og vitenskapsmennene er idioter, og at dagslyset ble skapt før solen, og plantene før stjernene – ja, da har vi klaret å lese ordene sort på hvitt, men vi har likevel ikke forstått poenget.

    Første Mosebok 1 er nettopp ikke en vitenskapelig rapport. Moses – om han var forfatteren – hadde av gode grunner aldri hørt om Darwin (født 1809) og hadde derfor heller ingen interesse i å svare igjen på "Artenes opprinnelse". Det han helt garantert hadde hørt om var de andre skapelsesberetninger som fantes på den tiden (som "Enuma Elish"), og mye tyder på at beretningen hans også er skrevet for å gi en kritisk respons på disse.

    Skapelsesberetningen forteller oss at Gud er Skaperen av alle ting. Den forteller oss også at Gud skapte med plan og formål. Selv om rekkefølgen ikke gir noen mening fra et moderne vitenskapelig perspektiv, så kan ingen fornekte at det er en vis logikk over oppbyggingen i fortellingen og de seks dager. På de tre første dager skaper Gud rammene. Som en maler setter han opp sitt staffeli. På fjerde, femte og sjette dag fyller han rammene med innhold – maleren maler planter, trær, fisk, fugler, dyr på fire ben og endelig:

    «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos 1,27)

    De andre skapelsesfortellinger på den tid fortalte at mennesket dels var resultatet av uhell, dels var skapt for å være slaver for gudene. Vi skulle rydde opp etter dem. Moses er veldig uenig og forteller en annerledes historie: Mennesket er skapt i Guds bilde! Hvert eneste menneske har en særlig likhet med selveste Skaperen av universet!! Menn og kvinner, som for resten er like, er skapt for å være i forhold med hverandre, for å skape videre (bli mange og fylle jorden) og for sammen å råde over alle dyrene. Mennesket er altså ikke en slave, men et Skaper-lignende vesen med stort ansvar.

    Mange år senere står Kong David og ser opp på nattehimmelen og tenker over hva et menneske er i forhold til alt dette... Det er kanskje lett å tenke «ikke så veldig mye», men Kong David er heldigvis kjent med skapelsesfortellingen og kommer derfor til motsatte konklusjon:

    «Du satte ham lite lavere enn Gud
    og kronet ham med herlighet og ære.
    Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
    alt la du under hans føtter» (Salme 8,6-7)

    Høydepunktet i Skapelsesberetningen er selvfølgelig sabbaten. Hvis noen bilder seg inn at den ikke er så viktig, så gjør forfatteren personen til skamme ved å gjenta «den syvende dag» tre ganger. Gud hvilte på denne dagen – og vi skjønner, at denne detaljen får vi å høre, fordi poenget er at vi som bærer hans bilde i oss bør gjøre det samme. Gud har skapt og gitt oss alle ting, og den naturlige reaksjon som hans skapninger er selvfølgelig å nyte det og feire det og hvile i det. At vi har fått livet og alle ting i tillegg kan vi ikke ta for gitt. Gud har velsignet oss rikt.

    Skapelsesberetningen skal altså ikke først og fremst gi oss en følelse av å være eller vite bedre enn alle dem som ikke tror på den – men skal vise oss en Gud, som har skapt en fantastisk verden, som har store planer for oss, og som derfor fortjener å bli anerkjent og beundret.

    Lars!19-12-18 12:53

  • ★★★★★★0

    Glæder mig til 2. afsnit, og se hvad ham Gud nu finder på :D 

    davenport19-12-18 18:06

  • ★★★★★1

    OPPRØRET - BIBELFORTELLINGEN 2 av 10

    Den første fortellingen i Bibelen fokuserte på hele verden, mens den neste zoomer inn på Mennesket. Det er en opprinnelsesfortelling. Den forteller både om den opprinnelige plan for oss, og om hvordan denne planen ble avsporet. Religionslæreren min på videregående kunne fortelle, at disse to fortellinger tydeligvis tilhører helt ulike tradisjoner. De motsier hverandre, og de har enda ulike navne for Gud! Helt greit, tenker jeg nå, men vesentlige ting har de likevel til felles. Ikke minst det viktigste:

    Den første fortellingen fortalte at mennesket (både mann og kvinne) ble skapt «i Guds bilde» til å råde over naturen og dyrene. Gud har med andre ord satt oss i verden som sine representanter, altså regenter på hans vegne. Når Gud skaper mennesket av leir i den neste fortellingen, så gir han ham også ansvar for naturen. Han setter ham i en hage og gjør ham til dens gartner. Gud viser ham dyr og mennesket gir dem navne. Mennesket er skapt til å ha ansvar og oppgaver og å være kreativ.

    At man har viktige ting å gjøre, og at man også har mulighet for å skape nye ting er viktig for å ha det bra. Det er tydeligvis viktig for Gud at mennesket har det bra, og derfor skapte Gud ikke bare et menneske, men flere, slik at de kunne ha fellesskap med hverandre og ikke bare med Gud. Derfor gav Gud dem også en hel hage. Et tre bar frukt som gav evig liv! Et annet tre var det forbudt å spise av, «Treet til Kunnskap om Godt og Ondt».

    Men det er en slange i paradis! Historien sier intet om hvor den kom fra. Den er en mystisk størrelse, men det som står klart er at den er fiendtlig innstilt overfor Gud. I sin samtale med Eva sår den tvil om hvem Gud egentlig er, og om Eva i det hele tatt trenger ham. Kanskje han egentlig er en drittsekk? En kontrolfreak? Psykopat? Kanskje hvis hun trosser Gud, at hun kan bli sin egen gudinne – en med «åpne øyne», en som vet alt om godt og ondt?

    Det finnes memes på nettet, som vil ha oss til å tro, at Eva bare gikk inn for kritisk og selvstendig tenkning, og at dette er imot den gamle religiøse tradisjonen. Ideen er da at Eva egentlig gjorde noe bra, og at hun var forut for sin tid! Jeg tror ikke de har forstått hva som skjer i denne historien. Kritisk tenkning er ikke å hoppe til feilaktige konklusjoner, slik som Eva og hennes mann gjør i denne beretningen, når de spiser av frukten. Uten å ta det opp med Gud, så lytter de til slangen og aksepterer blindt konklusjonene hans, selv om det intet evidens var for at han talte sant. «De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap,» forklarer Paulus.

    Effekten av opprøret er ikke simpel skyldfølelse. «Nå gjorde vi noe dumt, la oss snakke med Gud, si unnskyld og få rettet opp i dette.» Forbrytelsen stikker dypere enn en forbudt frukt og enda dypere enn frykten for å bli straffet. Den mystiske slanges løgner åpner deres øyne for at de er nakne. Nakne har de vært hele tiden, men først nå kom skammen, og den overvelder dem. 
    Skam er en naturlig og universal følelse. Psykologer i vår egen tid har utforsket skammen og ser den nå som en av de viktigste og mest dominerende følelser i psykens register. Den er like grunnleggende som glede, tristhet, frykt og sinne. Likevel er den ofte usynlig for oss – vi tror på det skammen har å si, uten at vi kjenner på det at vi føler skam. Den naturlige respons til skam-følelsen er å gjemme seg vekk. Vi klarer ikke tanken på å bli sett. For noen blir skammen kronisk, og den overtar livet deres – som en jeger, som alltid er på lur, og vi får angst.

    Hvor skyld forteller meg at jeg har gjort noe feil, så forteller skammen meg at jeg ER feil. Og det er ikke bare at jeg er «ikke god nok», men at jeg er desidert «avskyelig». En handling kan du vanligvis si unnskyld for, kompensere for og glemme. Men hva stiller du opp med skammen? Hva kan du gjøre, hvis du ER feil? Hvis den grunnleggende sannheten du nå tror på er at verden hadde vært så mye bedre uten de atomer og molekyler som til sammen danner…deg!

    Når først mennesket tror han er feil, så klarer han ikke å tro, at noen kan elske ham. Han forventer å bli avvist, så han avviser for å beskytte seg selv mot ydmykelsen. Han forventer å bli angrepet, så han angriper hellere selv først. Selv om Gud kommer inn i hagen på den mest fredelige måte og stiller simple spørsmål om hva som har hendt, så reagerer mennesket trassig og defensivt i forsøk på å beskytte sitt selv. «Det var ikke min skyld – det var kvinnen – som det for øvrig var DU som skapte!» (Virkelig subtilt, Adam. 

    Lars! 9-01-19 13:09

  • ★★★★★0

    Glæder mig til 2. afsnit, og se hvad ham Gud nu finder på :D 

    Han lavede tøj, blandt andet. 

    Lars! 9-01-19 14:45

  • ★★0

    Det er interessant læsning :-)

    Har selv lige sat mig for at læse biblen igennem, er ret interessant at få flere nuancer på ind dem man kendte i forvejen. Så dine skriverier er rigtig gode :-)

    Weird_J 9-01-19 16:37

  • ★★★★★0

    Det er interessant læsning :-)

    Har selv lige sat mig for at læse biblen igennem, er ret interessant at få flere nuancer på ind dem man kendte i forvejen. Så dine skriverier er rigtig gode :-)

    Tak. Det var hyggeligt at nogen her på siden syntes om det. :) 

    Lars! 9-01-19 17:01

  • ★★★★★1

    MENNESKEHJERTET - BIBELFORTELLINGEN 3 av 10

    Da Adam og Eva hadde begått opprør mot Gud ved å bryte den eneste regelen han hadde gitt dem, fordi de ønsket å være sine egne guder – og bestemme for seg selv hva som er godt og ondt – ble de sendt ut av den nydelige hagen. De mistet adgangen til Livets Tre. De ønsket å være helt autonome, og de ble det, men skammen som fylte dem var en av mange konsekvenser de ikke hadde forutsett. Gud laget klær til dem, før han sendte dem ut.

    Hver historie som kommer etter dette (1 Mosebok 4-11) beskriver et nytt moralsk «fall». Mennesket faller igjen og igjen. Mange kristne opp gjennom tiden har filosofert over dette og lurt på hvordan dette henger sammen. Kanskje Adams opprør ble til en «arvelig sykdom»? Et «syndrom»? Det tenkte Augustin og fra ham fikk vi begrepet «arvesynd», fordi han tenker at både «synd» og «skyld» går i arv fra generasjon til generasjon. Men denne pseudomedisinske forklaringen finnes ikke i teksten. Hva vi finner i teksten er hellere en beskrivelse av hva som skjer, når mennesket opererer autonomt (uten Gud) og ikke minst når det underkaster seg en annen åndelig makt («synden»). Resultatet er, at «menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av» (1 Mosebok 8,21).

    Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel. Kain ble fylt av misunnelse, da Gud tilsynelatende syntes bedre om gaven fra Abel. Da Gud så bitterheten i Kains hjerte, så advarte han ham: «Synden ligger klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.» I Edens hage hadde det vært en slange – nå blir ikke slangen nevnt, men «synden» ligger ved døren som en tilsvarende trussel. Kain hersker ikke over den. Synden hersker over ham, da han lurer sin bror ut på marken og dreper ham.

    Etter dette skjer det to ting. På den ene side går verdenshistorien fremover, slik som det var planlagt fra begynnelsen. Befolkningsvekst. Landbruk. Teknologi. «Kultur» utvikler seg også, for eksempel når mennesker begynner å spille på fløyte. Jo, verdenshistorien går fremover, og det gjør den menneskelige sivilisasjon også.

    Men ondskapen øker parallelt med kunnskapen. Da Kain hadde drept broren sin, så sendte Gud ham bort. Kain ble redd for sitt liv og klaget til Gud. Gud hørte på ham og ga ham en særlig form for beskyttelse: «Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Mange år senere er det en etterkommer av Kain, som heter Lamek. Han refererer til denne beskyttelsen og bruker den som unnskyldning for sine egne voldelige tendenser. Han skryter overfor konene sine: «Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger.» (Selv om Gud intet har lovet ham i den henseende.) Poenget er at volden eskalerer i en spiral og aldri tar slutt.

    «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.» (1 Mosebok 6,5-6)

    Skapelsen begynte med at Gud delte vannene og skapte himmelhvelvingen (med vann oppe og vann nede og jord og luft midt imellom, slik israelittene tenkte det). Syndflodsberetningen beskriver at Gud åpner slusene som holder vannet oppe og på den måten restarter det hele. Men Gud gjør det ikke uten først å plukke ut Noa og familien hans – men Noa, den nye begynnelse, faller også. Denne gang er den forbudte frukt søt vin, og Noas alkoholisme fører til ny skam og mer forbannelse. Likevel lover Gud at han ikke vil la noe så drastisk som storflommen komme over verden igjen.

    Den etterfølgende beretningen om Babelstårnet beskriver fremveksten av et ondskapens imperium, som har glemt Gud og hellere vil prise seg selv. Tårnet de vil bygge er et tempel for egoet, et selvsentrert forfengelighetsprosjekt. Slavearbeid er ikke direkte nevnt, men neppe en utenkelig komponent. Ordet «Babel» er det samme ordet som «Babylon», og for israelittene, som skrev og samlet Bibelen, kommer dette til å representere menneskesamfunn på sitt verste. Potensialet for enda større ondskap er på nytt til stede («Nå vil ingen ting være umulig for dem,» konstaterer Gud), og Gud hindrer det store byggeprosjektet ved å forvirre språkene deres.

    Introduksjonen av Abraham kommer etter disse mange tragiske historiene om menneskehetens fall og ondskap. Han bor ikke langt fra Babel, da Gud kaller på ham og forklarer, at han har en plan. Han vil velsigne Abram, men ikke bare for hans egen skyld. Guds plan er å rette opp på hele verdenssituasjonen. Menneskehjertet vil det onde, men Gud har ikke gitt opp. Han sier til Abram (som han heter i begynnelsen): «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1 Mosebok 12,3)

    Abraham er ikke et perfekt menneske, men gjennom prøvelser lærer han å stole på Gud og ha tillit til at det Gud lover, det vil han også gjøre. Adam og Eva fikk høre, at en kvinne en dag skulle føde et barn, som skulle knuse slangens hoved. Løftet til Abraham viser at selv om mange år er gått siden dette løftet, så har ikke Gud gitt opp prosjektet sitt. Gud gjentar løftene til Abrahams sønn, Isak, og etterfølgende til Isaks sønn, Jakob. Fra dem stammer folket Israel – Guds utvalgte folk – og gjennom dem har Gud en urokkelig plan om å ta herredømmet fra syndens makt og gjenopprette paradiset.

    Lars!30-01-19 13:16

Gå til forum-oversigtLog ind for at deltage i diskussionen