Jeg vurderede om jeg skulle skrive dette i religion-tråden, men så ville jeg ikke kapre dem, så jeg besluttede at lave en helt ny tråd. Det er egentlig et Facebook-projekt, men jeg tænkte at et par herinde ville finde det lidt interessant. Det er på norsk - siden jeg bor og arbejder som præst i Norge. Tanken er selvfølgelig at I også kan svare og kommentere og så videre. Det er ikke ment som en monolog.
SKAPELSEN - BIBELFORTELLINGEN 1 av 10
Dette er det første av 10 innlegg, hvor jeg vil oppsummere Bibelfortellingen. Det er ulike måter å gjøre dette på, og jeg kommer helt sikkert til å gå lidt fort forbi noe, som noen vil mene er livsviktig og jeg helt klart burde ha tatt med. Det understreker for meg bare at 10 innlegg egentlig ikke er nok, men det er en god begynnelse.
Og Begynnelsen er en naturlig plass å starte. Det første kapitlet i hele Bibelen er kontroversielt og omdiskutert. I den vestlige verden har kristne kjempe for at kapitlet skal ha en særlig plass på pensum i skolene. Likevel er det kanskje et av de kapitler i Bibelen, som vi har vært flinkest til å misforstå?
For hvis vi leser Skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1, og det viktigste vi tar med fra fortellingen er, at Darwin og vitenskapsmennene er idioter, og at dagslyset ble skapt før solen, og plantene før stjernene – ja, da har vi klaret å lese ordene sort på hvitt, men vi har likevel ikke forstått poenget.
Første Mosebok 1 er nettopp ikke en vitenskapelig rapport. Moses – om han var forfatteren – hadde av gode grunner aldri hørt om Darwin (født 1809) og hadde derfor heller ingen interesse i å svare igjen på "Artenes opprinnelse". Det han helt garantert hadde hørt om var de andre skapelsesberetninger som fantes på den tiden (som "Enuma Elish"), og mye tyder på at beretningen hans også er skrevet for å gi en kritisk respons på disse.
Skapelsesberetningen forteller oss at Gud er Skaperen av alle ting. Den forteller oss også at Gud skapte med plan og formål. Selv om rekkefølgen ikke gir noen mening fra et moderne vitenskapelig perspektiv, så kan ingen fornekte at det er en vis logikk over oppbyggingen i fortellingen og de seks dager. På de tre første dager skaper Gud rammene. Som en maler setter han opp sitt staffeli. På fjerde, femte og sjette dag fyller han rammene med innhold – maleren maler planter, trær, fisk, fugler, dyr på fire ben og endelig:
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos 1,27)
De andre skapelsesfortellinger på den tid fortalte at mennesket dels var resultatet av uhell, dels var skapt for å være slaver for gudene. Vi skulle rydde opp etter dem. Moses er veldig uenig og forteller en annerledes historie: Mennesket er skapt i Guds bilde! Hvert eneste menneske har en særlig likhet med selveste Skaperen av universet!! Menn og kvinner, som for resten er like, er skapt for å være i forhold med hverandre, for å skape videre (bli mange og fylle jorden) og for sammen å råde over alle dyrene. Mennesket er altså ikke en slave, men et Skaper-lignende vesen med stort ansvar.
Mange år senere står Kong David og ser opp på nattehimmelen og tenker over hva et menneske er i forhold til alt dette... Det er kanskje lett å tenke «ikke så veldig mye», men Kong David er heldigvis kjent med skapelsesfortellingen og kommer derfor til motsatte konklusjon:
«Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter» (Salme 8,6-7)
Høydepunktet i Skapelsesberetningen er selvfølgelig sabbaten. Hvis noen bilder seg inn at den ikke er så viktig, så gjør forfatteren personen til skamme ved å gjenta «den syvende dag» tre ganger. Gud hvilte på denne dagen – og vi skjønner, at denne detaljen får vi å høre, fordi poenget er at vi som bærer hans bilde i oss bør gjøre det samme. Gud har skapt og gitt oss alle ting, og den naturlige reaksjon som hans skapninger er selvfølgelig å nyte det og feire det og hvile i det. At vi har fått livet og alle ting i tillegg kan vi ikke ta for gitt. Gud har velsignet oss rikt.
Skapelsesberetningen skal altså ikke først og fremst gi oss en følelse av å være eller vite bedre enn alle dem som ikke tror på den – men skal vise oss en Gud, som har skapt en fantastisk verden, som har store planer for oss, og som derfor fortjener å bli anerkjent og beundret.